“What has always made the state a hell on earth has been precisely that man has tried to make it his heaven.”
– Johan Christian Friedrich Hølderin
DEN KRIMINELLE STATEN
Alle stater er i større eller mindre grad kriminelle organisasjoner. Da mener jeg alle stater, ikke bare de som er totalitære og undertrykkende. Mange vil umiddelbart stusse over en slik alvorlig påstand. Vi lever i et demokrati, gjør vi ikke? Er ikke staten en garanti for dette demokratiet, for vår frihet og vår selvstendighet? Innvendingene mot en slik alvorlig påstand er lett å forstå. Vi har vokst opp med staten og statsmakt som en helt naturlig del av våre liv; helt fra barnsben av. Argumentet for denne påstanden er imidlertid enkel: Tyveri, kidnapping og mord er kriminelle handlinger. De som er engasjert i slike handlinger på egne eller andres vegne, er pr. definisjon kriminelle.
Når staten skattlegger innbyggerne i et land, deltar staten i en handling som moralsk sett er ensbetydende med tyveri. Staten hevder den har større råderett over din eiendom enn det du har og tar så mye av din formue og lønn som den mener den trenger, og har rett til. Du gir ikke avkall på denne retten frivillig, men med statens tvangsgrunnlag nedfelt i lov, og trusler om straffesanksjoner og fengsel, har du ikke noe valg. Du godtar at den viktigste menneskeretten vi har, ut ifra hvilken springer alle andre menneskerettigheter, som er nedfelt både i den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) og i FNs verdenserklæring, brytes av staten; den soleklare og uomtvistelige retten til avkastningen av ditt eget arbeid.
Når staten dømmer og fengsler mennesker for såkalt «offerløs kriminalitet», eller vedtar obligatorisk militærtjeneste for en gruppe mennesker, er staten skyldig i kidnapping eller urettmessig fengsling. Når staten deltar i kriger som ikke er rene forsvarskriger, er staten skyldig i mord.
Det er bare fordi vi er blitt så vant til det, at vi godtar handlinger utført av staten som vi ellers ville betrakte som moralsk forkastelige og kriminelle. Problemet er at staten gjør som den vil, fordi den over tid har vokst seg sterk og inntatt en posisjon som er overlegen enkeltindividet. Dermed kan staten «med loven i hånd» forsvare handlinger menneskene i samfunnet anser for moralsk forkastelige, og som utvilsomt vil føre til strafferettslige tiltak om de samme handlingene ble gjort av innbyggerne.
Du finner en mer utdypende forklaring om dette, blant annet ved å gå til lenken “Loven”, eller klikk på Eiendomsretten i et skatterettslig perspektiv og Rights of Englishmen Clean version
Hvem er jeg som kan si noe sånt?
Mitt navn er Hans Eirik Olav, og jeg ble født som et fritt menneske i Helsinki, Finland i 1956. Med «fritt» mener jeg, at jeg, i likhet med dere, er en person som ved hjelp av selvstendige tanker, er i stand til å ivareta mine egne interesser for å overleve. Kunnskap, tanker, og rasjonelle handlinger tilhører individet, og en forutsetning for et individs overlevelsesevne er evnen til å omsette kunnskap og tanker til rasjonelle handlinger. Fordi mennesket ikke kan alt, ei heller er feilfrie, må de være frie til å feile. Således er frihet den fundamentale og nødvendig forutsetning for et individs tanke og overlevelsesevne.
Det er selvfølgelig mulig, slik statsmakt ofte legger opp til, at vi skal «slippe» å tenke, og at vi likevel overlever. Da lever vi i så tilfelle våre liv ved å la andre tenke for oss. Vi overlever, men våre liv blir fattigere. Et samfunn hvor selvbestemmelsen er overlatt til staten, gjennom utstrakt bruk av lover og regler, er således et fattig samfunn; åndelig, moralsk, og økonomisk. Det er også et korrupt samfunn, fordi avgjørelser tatt for oss av andre ubønnhørlig fører til vilkårlighet, og vilkårlighet fører til diskriminering eller forskjellsbehandling, til slutt korrupsjon. Når det representative demokratiet gradvis og over tid forvandles til «den totalitære stat», hvor vi alle er «lykkelige ikke-tenkende idioter», da bryter samfunnet sammen og vi får, slik den franske filosofen Montesquieu med rette hevder: revolusjonen. Det er dit vi er på vei i dag, åndelig, moralsk og ikke minst økonomisk.
Skatt – “roten til alt ondt”
Vi kan like eller mislike skatt. Det er irrelevant fordi frihet, demokrati og individets rettigheter er basert på moralske prinsipper som ikke kan settes til side på grunn av vilkårlige politiske vurderinger om skattens sosiale eller samfunnsmessige nytte.
La meg med en gang slå fast at skattlegging representerer et fundamentalt brudd på menneskerettighetene. Hvorfor? Fordi det ikke er noen prinsipiell forskjell på hustyven som rundstjeler huset ditt og sier han skal gi alt tyvegodset til gode formål, og staten som gjør nøyaktig det samme gjennom inndriving av skatt. Det er tyveri uansett. Hustyven må imidlertid i fengsel, mens staten går fri. Ikke bare det. De som forsøker å beskytte seg mot skattetyvene (Skatt Øst, Vest, Nord og Syd), fordi de ønsker og mener de har en rett til å beholde avkastningen på sitt arbeide, blir i stedet straffet og må i fengsel. En prinsipiell holdning til “rett og galt”, dvs. menneskerettighetene, blir satt på hodet for å tilfredsstille et umettelig behov etter penger og makt fra en menneskeseskapt konstruksjon, Staten. Vi kan like eller mislike skatt. Det er irrelevant fordi frihet, demokrati og individets rettigheter er basert på moralske prinsipper som ikke kan settes til side på grunn av vilkårlige politiske vurderinger om skatten sosiale eller samfunnsmessige nytte.
Det verste med skatt er allikevel kanskje ikke at det strider mot grunnleggende menneskerettighter, selv om det er ille nok. Det verste er det jeg skriver om i “Det store selvbedraget” Kort sagt: Det er ganske enkelt løgn og bedrag at “skatt skaper velferd”. Det motsatte er tilfelle. For hver krone som taes fra en produktiv bedrift eller lønnsmottaker, forsvinner en krone med produktiv kapital som vi kunne brukt på å bygge en sterkere og mer bærekratig velferd. Hadde det vært slik enkelte politikere vil ha oss til å tro; at “vi må tåle mer skatt for å skape mer velferd”, da ville en logisk konsekvens være at vi lar Staten skattelegge all inntekt med 100%. De fleste av oss forstår at dette er økonomisk galskap, kanskje med unntak av Heikki Holmås, Audun Lysbakken og deres likesinnede. Dersom vi virkelig ønsker en sterk og bærekraftig velferd er vi nødt til å avlive myten om skattens fortreffelighet. Dersom vi ønsker mindre fattigdom, helst avskaffe den, må vi avlive myten om at mer skatt er løsningen på verdens fattigdom, ei heller svaret på fattigdomsproblemet i vårt eget land. Skatt er imidlertid et svært ømtålig tema i et land, og i en verden hvor vi får statsmakt og skatt “inn med morsmelken”.
Såldes tar jeg ikke for hardt i når jeg sier at “skatt er roten til alt ondt” fordi skattlegging både er brudd på menneskerettighetene, samt bryter ned den velferden vi alle ønsker å verne om og bygge sterkere. Kort sagt: Skatt er ulovlig og uproduktivt. Skatt bryter ned menneskeverdet og bidrar til sosial, moralsk og økonomisk fattigdom.
Les mer om dette under Skatt, eller klikk på følgende lenker:
DN Innlegg Skatt 1 og DN Innlegg Skatt 2
Les skatteadvokat Ravaas og professor Zimmers illevarslende artikkel om rettsikkerheten i skattesaker, på nedenstående lenke:
Mangelfull rettssikkerhet i skattesaker
Les min Email til Økokrimsjef Schea og Skattekrimsjef Jan-Egil Kristiansen: Email til Økokrim og Skattekrim
