Denne uken møttes internasjonale finans- og banktopper, bedriftsledere, politikere og noen få filmkjendiser i Davos. Politikerne var som forventet enige om at vi har «turned the corner». Bedriftslederne uttrykte «cautious optimism» men tør ikke ansette flere mennesker. Økonomene og Mainstream Media (stort sett «keynesianere») ser få skyer på himmelen, uten at de kan begrunne det og uten at «tallene» støtter optimismen. Skeptikerne, spesielt Weber og Rogoff ser en ny kredittkrise i emning og «default» i Europa, samt en € som et stort og grunnleggende problem.

I går mandag, fikk Weber og Rogoff støtte for sitt syn fra uventet hold, tyske Bundesbank:

“Germany’s Bundesbank said on Monday that countries about to go bankrupt should draw on the private wealth of their citizens through a one-off capital levy before asking other states for help.”

Uttalelsen, bort sett fra at den bekrefter at det står langt verre til i mange land enn for 3-4 år siden, samt at politikere og analytikere (bankfolk) lyver til oss når de sier at krisen er over, signaliserer et viktig vendepunkt; at tyskerne har fått nok. Medisinen, som egentlig har brakt oss inn i den økonomiske uføret, og som brukes på nytt og på nytt av desperate EU byråkrater, er nå selve problemet; uhemmet kreditt, pengetrykking og en manipulert, kunstig lav rente.

Den industrialiserte verden har 4 hovedutfordringer;

1. GJELD. Velferdsmodellen er bygget på gjeld oppbygget over de siste 20-30 årene, og denne gjelden er nå så stor at den sperrer for videre vekst. Den eneste løsningen for Keynesianerene er å pådra enda mer gjeld for absolutt alle. Det har aldri fungert før, og er sånn sett helt i tråd med Einsteins uttalelse om at «idioti er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat»

2. FREMTIDIGE FORPLIKTELSER (Gjeld i form av contingent liabilities). Velferdsmodellen inneholder fremtidige forpliktelser om pensjonsytelser og helsetjenester som umulig kan innfris. Forpliktelsene er så store at innfrielse er en matematisk umulighet. Politikerne lyver om dette, men folk flest bryr seg ikke. I stedet er de opptatt av enda bedre velferdsgoder som skal betales av en stadig mindre del av befolkningen. Inntil bløffen innhenter oss alle går systemet rundt basert på en “pay as you go” hvor (skatte)midler som betales inn fortløpende går til å finansiere løpende utbetalinger. Regningen for uansvarligheten skyves ut i tid og blir større og større.

3.DEMOGRAFI. Uten unntak er utviklingen den at stadig færre bidrar ved arbeidsinnsats i forhold til antall mottagere av ytelser. Og balansen forverres ettersom «baby-boomer» generasjonen pensjoneres samt skal ha sine pensjons- og helsetjenester som allerede er underfinansiert. Generasjoner som komme etterpå får det enda verre, fordi det ikke finnes inndekning. De er brukt opp.

4. LEDIGHET. Spesielt ungdomsledighet er et økende problem. De som var ment å bidra til velferdssystemet er blitt brukere. Enkelte nasjoner ser ledighet blant unge på 40-60% og dette skaper alle typer utfordringer. Antall unge som behøver sosialstøtte øker dramatisk og er med på å forsterke demografi problemet. Dette problemet virker uoverkommelig. Politikerne i Europa tror det kan «vedta, subsidiere og skatte seg» ut av problemet og forstår ikke at mindre regulering, et fritt marked og full utnyttelse av den produktive skapende kapitalen er den eneste veien ut av uføre. Det er en vei som fratar politikerne makt, dermed krever politisk mot, og det finnes det ingen ting av.

Dette er problemstillingen, og det finnes ingen vilje eller evne til å gjøre noe med det.

Det demokratiske systemet er ikke konstruert for å løse vanskelige problem fordi enhver politiker som våger å foreslå innstramming og nøkternhet ikke vil ha mulighet til å bli gjenvalgt. Kun kriser fører til omstillinger, dvs. markedet må ordne opp ganske brutalt på egenhånd.

Desto raskere verden innser at hovedproblemet er fractional reserve lending og muligheten til å skape ubegrenset kreditt som igjen har muliggjort kreasjonen av et Ponzi velferds system. Desto raskere kan problemene takles. Inntil dette skjer, vil vi fortsette å «grave hullet dypere» for oss selv.

Sånn sett er signalet fra Bundesbank at politikerne har gjort sitt, og det har vært svært skadelig. Da finnes det to muligheter: Enten at politikerne innfører “unntakstilstand” for å redde sitt eget skinn, kamuflert med snakk om at “bare de kan redde Europa”, ved å ta de pengene de trenger fra borgerne; dvs. ren konfiskasjon. Eller at politikerne blir stanset og fortalt at “nok er nok” og at vi får inn “nye koster” som forstår enkle økonomiske sammenhenger og lar markedet ordne opp for oss. Begge deler er vondt, men ønsker vi et fritt Europa er det siste alternativet å foretrekke, fordi mer politikk betyr mer stat og mindre frihet for Europas befolkning.

«Ingen må være norsk borger» uttaler Janne Haaland Matlary i DN 6 januar og fortsetter med at «er man uenig i samfunnskontrakten i dette landet, uttrykt i Grunnloven, kan man finne et annet land». En slik tilnærming til demokrati og rettstat kalles med rette for «infantilitets-argumentet» fordi det er en primitiv og naiv tilnærming til demokrati, rettstat og menneskerettigheter.

At det å bo i eller å la være å forlate landet innebærer en implisitt og stilltiende aksept til å adlyde grunnloven er en feilslutning, som også representerer brudd på menneskerettighetene. Filosofen David Hume sammenliknet dette med en person som blir tatt om bord i et skip mot sin vilje og får beskjed om at han kan velge mellom å adlyde kapteinen eller hoppe over bord. At samtykke fra en majoritet av befolkningen skal være bindende for mindretallet er også grunnleggende udemokratisk, selv om det syndes mot dette viktige prinsipp ganske ofte i såkalte «representative demokratier», hvor av Norge er ett sådan.

På stortingets hjemmeside bekreftes at det var den «norske eliten med den danske regenten, prins Christian Fredrik» som hadde regien i 1814 og som bestemte premissene for og i forhandlingene på Eidsvold. Utvelgelsen av Riksforsamlingen hadde veldig lite med «folkedemokrati» å gjøre. Gjennom en udemokratisk og strengt politisk, religiøs og «kongevennlig» prosedyre ble 57 embedsmenn, 37 bønder, 13 kjøpmenn, og 5 godseiere valgt som representanter til Riksforsamlingen. Ingen representanter fra Nord Norge deltok. Grunnlovens utforming og selvstendighetsspørsmålet «kokte ned» til et kompromiss mellom ulike interesser innad i «den norske eliten» (unionspartiet og selvstendighetspartiet), som stemte over og vedtok grunnloven. I et land med 900.000 innbyggere hadde folket ingen innflytelse og deltok heller ikke i noen avstemning.

Ståle Dyrvik, professor i historie og medforfatter til Aschehougs Norgeshistorie oppsummerer det med at «den lille, men handlekraftige norske embetsstanden skaffet seg en enestående mulighet for politisk innflytelse. Den fulgte Kristian Fredriks kallelse i 1814, og utformet et politisk system med nøkkelrolle for seg selv.».

Spørsmål: Dersom 57 byråkrater, 37 bønder, 13 kjøpmenn, og 5 godseiere, hvorav ingen fra Nord Norge, i dag hadde kommet sammen f.eks. på Lade Gård i Trondheim med Reitan som vertskap, for å skrive «en grunnlov», og når den var ferdig skrevet, uten å ha spurt folket hva det syntes, uten at noen fikk stemme over den, forlangte at hele det norske folk, 5 millioner av oss, samt alle kommende generasjoner, skulle etterleve den, hadde vi tatt det på alvor eller hadde vi ledd av det hele som fullstendig absurd?

Grunnlover beskrives gjerne som en frivillig assosiasjon av individer; en slags mellom-folkelig pakt hvor innbyggerne frivillig styres av bestemte lover og regler for et udefinert «felles gode». En bindende avtale krever imidlertid et minimum av forutsetninger, først og fremst tilbud og aksept. Videre må avtalen kommuniseres tydelig mellom partene, og inneholde en beskrivelse av ansvarsforhold og forpliktelser for avtalepartene. Dersom grunnlover skal oppfattes som avtaler er det betimelig å spørre hva som i så tilfelle utgjør tilbudet, hva utgjør aksepten (eller avslaget), hvem er tilbyder, hvem aksepterer, hva er det de er enige om, hvem er inkludert eller ekskludert fra avtalens rekkevidde, og hvor lenge gjelder avtalen for?

Dersom det virkelig er slik at nasjonalstaten, på tvers av våre naturgitte rettigheter allikevel og i kraft av menneskeskapte lover forplikter oss til å betale skatter og avgifter, formodes at denne plikten omfattes av «The Social Contract», en slags samfunnskontrakt, det vil si at skatteplikten ikke lever sitt eget selvstendig liv, men begrunnes i at en tilsvarende motytelse blir gitt. Logikken formodes å være at det må være en grad av gjensidighet for å forsvare tvangsgrunnlaget. Slik er det ikke og kan det aldri bli, viz:

– For det første krever en slik gjensidig forpliktelse at det eksisterer en universal verdinorm eller moralkodeks for alle menneskene i samfunnet, med andre ord at alle menneskene i samfunnet er helt like. De tenker og oppfører seg helt likt og har nøyaktig samme behov; med andre ord et umulig utgangspunkt.

– For det andre og enkelt sagt kan ikke en tyv på lovlig vis gi deg en motytelse for tyveri. Hvis det var mulig ville begrepet «tyveri» enkelt kunne avskaffes og vi ville således ha et samfunn fritt for tyver. Da kunne eksempelvis naboen din rundstjele huset ditt og begrunne det med at han ville bruke alt tyvgodset på gode formål.

Men, la oss allikevel se på hypotesen om at skatteplikt som tvangsgrunnlag kan begrunnes i en tilsvarende motytelse fra staten. La oss gå så langt som å kalle det en kontrakt; en kontrakt som reguleres av bl.a. avtaleloven og straffeloven. Vi vet at dersom enkeltmenneske eller bedrifter ikke overholder skatteplikten da får det konsekvenser t.o.m. alvorlige konsekvenser i form av bøter og fengsel.

Likeså og fordi kontrakter og avtaler er basert på prinsippet om ytelse mot ytelse, burde det føre til konsekvenser også for staten som avtalepart dersom motytelsen ikke blir oppfylt fra statens side. Fordi motytelsen ikke er spesifisert men begrunnes på mer generelt grunnlag for å være «til samfunnets beste», «til felles gode» eller til «det store spleiselaget» blir hypotesen umulig. Det er umulig å vite om en fullgod eller delvis motytelse blir gitt i henhold til avtalerettslige prinsipper. En slik kontrakt eller avtale er selvfølgelig uakseptabel og ugjennomførbar, med mindre den gjennomføres med tvang.

Hvordan vet vi at det ikke er en tilsvarende motytelse? Det sier seg selv, og trengs ingen nærmere forklaring. Men eksempler finnes det tusenvis av. Det er bare å åpne avisen eller se på nyhetene for å konstatere at den såkalte «samfunnskontrakten» mellom oss som skattebetalere og staten som tilbyder av «velferdsgoder» brytes hver eneste dag, men like fullt hylles av vår statsminister og andre byråkrater som «velferdsstaten».

At mesteparten av «velferdsgodene» ikke er, eller vil bli relevante motytelser for de fleste av oss gjennom et langt livsløp, understreker bare hvor absurd denne «samfunnskontrakten» er. Det er ikke noe annet enn en fiksjon. Bryter borgerne fiksjonen, blir de straffet med fengsel; bryter staten fiksjonen, skjer ingen ting. Man behøver ikke gå lenger enn til Skatteetatens eget brudd på anskaffelsesregelverket. Eller registrere hvordan skattemidler finner veien til ymse prosjekter og formål våre folkevalgte har et personlig forhold til.
I et privatrettslig kontraktsforhold vil et slikt fundamentalt avtalebrudd få både sivile og strafferettslige konsekvenser for avtaleparten som ikke oppfyller sin forpliktelse. Ofte kan reaksjonene være strenge, med påstand om overtredelse av bl.a. straffelovens bestemmelser om bedrageri og grovt økonomisk utroskap. Men, ikke for staten. Staten er hevet over loven.

For at en grunnlov skal ha rettslig legitimitet må den på en eller annen måte kunne oppfattes som en kontrakt, men siden den ikke tilfredsstiller helt nødvendige kontraktsrettslige kriterier mangler den enhver formel legitimitet; den har ingen iboende autoritet og pålegger ingen holdbare forpliktelser overfor dagens befolkning. Det er kun de 112 medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvold, som med rette kan sies å være bundet av den. Ingen andre ble forespurt og ingen andre ga sin eksplisitte tilslutning.

Fordi det ikke foreligger noe beviselig samtykke eller eksplisitt avtale med befolkningen vil mange som baserer seg på dens autoritet, f.eks statsforvaltningen og domstolene, hevde at grunnlovens legitimitet og autoritet bygger på en implisitt og stilltiende aksept (fra folket). De vanligste argumentene er at man har opphold i landet, mottar godtgjørelser, eller at man betaler skatter. En slik tilnærming ignorer alle forutsetninger for en kontraktsrettslig bindende avtale.

Som et rettslig bindende dokument for befolkningen var grunnloven «dødfødt» allerede i 1814, Grunnloven forplikter ingen og de som hevder å handle med legitimitet og autoritet med støtte i grunnloven handler uten legitimitet eller autoritet overhode. Det er opp til hver enkelt av oss om vi ønsker å undertegne grunnloven og etterleve den sammen med andre likesinnede, forutsetningsvis at de som ikke ønsker å delta får anledning til å være i fred ved å innrette sine liv slik de selv ønsker.
Heo – januar 2014