Fredrik Sejersted, professor i rettsvitenskap ved UIO tar i Dagens Næringsliv 28 november et oppgjør med Høyesterett ift grunnlovens §97 – om en lovs tilbakevirkende kraft. Sejersted mener i korthet at Høyesterett vakler i dette spørsmålet, og at det derfor bør avgjøres av våre folkevalgte, dvs. stortinget. Diskusjonen om §97 åpner for en større debatt om det indirekte demokrati, rettstat og rettspleien, og i hvilken utstrekning vi skal tillate våre folkevalgte å utforme og påvirke lovverket. Mine synspunkter til Sejersted følger herved:

Hei Fredrik,

Jeg synes Bastiats uttalelse, nedenfor, er så treffende for den samfunnsmodellen vi har latt utvikle i Norge, og det konforme sosialdemokratiske regime vi finner igjen i nær sagt hele det akademiske miljø, inklusive det juridiske fakultet, at jeg tar meg friheten av å sende dette på nytt til deg. Tror ikke du tar skade av å lese den en gang til. Problemet er vel heller at mitt innlegg med stor sannsynlighet blir avvist av DN. Det er litt trist fordi det underbygger min påstand om at “løpet er kjørt” ift en seriøs debatt om statsmakt og frihet i landet vårt. Heldigvis vil det, med tiden, vise seg å være et større problem for andre enn for meg.

I din kronikk “Grunnlovsendring må til” bruker du ord og begreper som “godt samfunnsmessig motivert”, “operative kriterier”, “felles forståelse”, “mindre nyanser”,”kunne like godt tippet andre veien”, “bruken av paragrafen”, “begrunnelsene er så kompliserte at de nesten er ubegripelige”, “poenget er ikke hvem som har “rett””, “ikke noen klar oppfatning på Eidsvold”, “ikke autorativt avklart”, “rettspolitiske valg”, “tunge samfunnshensyn”, “høyesterett avklarer vanskelige spørsmål til gavn for oss alle”, “høyesterett ikke klart å leve opp til samfunnsoppdraget”.

Med henvisning til disse “sykdomssymptomer” feller du, kanskje ubevisst, en knusende dom over norsk rettsvesen og rettspleie. Språkbruken og konklusjonen viser med tydelighet at vi i praksis har gitt opp en objektiv og nøytral tilnærming til loven og erstattet den med subjektive politikerstyrte vurderinger og beslutninger for å ivareta såkalte “demokratiske verdier”; bestemt av et stadig skiftende parlamentarisk grunnlag. Vi stoler m.a.o. på det indirekte representative demokrati, i praksis folkevalgte politikere uten tilstrekkelig ballast til å kunne fatte noe annet en beslutninger basert på den demokratiske eller populistiske “flavor of the day”.

Det kan se ut som om du har stor tiltro til Jeremy Benthams rettslige ståsted (i motsetning til William Blackstone). Som professor i rettsvitenskap vet du sikkert at Benthams viktigste påstand var at i et demokrati, hvor “folket har makten” er det ikke lenger noe grunnlag for å frykte statsmakt. Historien forteller oss hvor feil Bentham tok. Videre argumenterte Bentham for at rettslige prinsipper i et demokrati vil være en helt unødvendig begrensning av statens rekkevidde, dermed begrense statens muligheter til å oppnå “the greatest good for the greatest number”. Det Bentham ville ha, og i stor grad har fått oss med på, er at statsmonpol og ubegrenset makt til staten er et “samfunnsgode”. Vi og spesielt du burde vite bedre.

Bentham gikk i den samme fellen som det norske rettsapparatet eller rettsstaten har befunnet seg, i hvert fall så lenge jeg har levet: Når loven slutter å verne om folket og i stedet blir et instrument eller våpen i hendene på staten dør frihet uansett styreform. Beviset for dette er at staten gjennom lovverket har helt andre rettigheter og bedre rettssikkerehet enn enkeltindividet og grupper i samfunnet. Staten er “Kong Salomon” – du og jeg er “Jørgen Hattemaker”.

Vi har således mistet den viktigste forutsetningen for lov, nemlig nøytralitet og ansvarlighet. Ansvarlighet kan bare oppnås dersom vi tilstreber et objektivt regime for hva loven er, hvordan den opprettholdes og utøves, hvilket er en umulighet når den “politiseres”, slik du synes å være tilhenger av. Hvor galt det har båret av sted eksemplifiseres ganske greit når ditt hovedfokus er “tunge samfunnshensyn” og “godt samfunnsmessig motivert”, begge uttrykk for vilkårlighet og subjektivitet; ikke stort mer enn synsing og av null prinsipiell verdi.

Du “unnskylder” det hele med å si at “jus er ikke naturvitenskap”, men det er jo nettopp det det er eller burde være, i så stor utstrekning som overhode mulig. Det er derfor vi har noe som heter naturlige lover, som er basert på absolutte lover, og som ligger til grunn for menneskerettighetene, som igjen er ment å verne om en “objektiv” forståelse av frihet for enkeltmenneske.

Det du foreskriver er positivisme, som feilaktig konkluderer at så lenge en lov, gjennom demokratiske prosesser, er vedtatt og utøves, da er det en rettferdig lov. Det er en absurd tilnærming. Med en slik tilnærming til demokrati (flertallsstyre) og rettspleie, er den logiske konklusjonen at dersom våre folkevalgte gjennom en flertallsbeslutning bestemte seg for å avvikle demokratiet, da er det helt OK fordi det er gjort på demokratisk vis. En slik tilnærming viser hvor “ute å kjøre” rettsikkerheten er her til lands og hvor vanskelig det vil være å få den inn på rett spor igjen. Som samfunn har vi gått oss vill i sosialistisk ideologi og proletariatets flertallsdiktatur. Vi jages av våre folkevalgte inn i det sosialdemokratiske paradis, godt hjulpet av vrangforestillinger om demokrati og menneskerettigheter fra et samlet akademia og pressekorps.

Til slutt: Jeg forstår vårt behov for å feire grunnloven og går selv med 17de mai sløyfe på nasjonaldagen. Når det er sagt er det meningsløst, slik du gjør, å snakke om grunnlovens “autoritet”. Som et rettslig bindende dokument for befolkningen var grunnloven “dødfødt” allerede i 1814. Grunnloven forplikter ingen og de som hevder å handle med legitimitet eller autoritet med støtte i grunnloven handler uten legitimitet eller autoritet overhode. Grunnloven gjelder (til nød) de 112 representanter som deltok på Eidsvold. Folket dengang ble aldri spurt, og verken eksplisitt eller implisitt representerer grunnloven en gyldig bindende kontraktsrettslig avtale, særdeles ikke for etterkommende generasjoner av “Eidsvollsmennene”. En slik, for mange, “uhyrlig” påstand står rettslig sett på trygg grunn.

Du kan lese mer om grunnlovens uberettigelse i vedlagte notat, Grunnloven – et nasjonalt klenodium

Vi trenger en helt annen debatt om grunnlover i sin allminnelighet og om rettspleien i Norge spesielt. En god begynnelse er at professorer i rettsvitenskap går tilbake og leser politiske filosofer som John Locke, Montesquieu, Blackstone, Hume og Hayek. Da kanskje, og bare kanskje, kan vi vekke den objektive tilnærming til lov, som er en absolutt forutsetning for et fungerende demokrati og en rettstat. Da vil vi i så fall bli minnet om at det er mennesket som må beskyttes fra staten, ikke omvendt.