Les De rikes siste farvel av John Egeland, Redaktør i Dagbladet og mitt tilsvar, under:

Til: John Egeland

Kopi: Erna Solberg, Siv Jensen, Jens Stoltenberg, Audun Lysbakken m.fl. stortingspolitikere

Hei John,

«Sau er sau, der en farer frem farer alle efter, strømmen tynger på, det går et skred av dyr ned i dypet. Da August ser at alt er tapt griper han en sau i den lange ulden, kanskje for å ha den å falde på, han holder den opp for seg, mens den spræller seg løs. Så føres han utfor.

Et hav av sau blev sjømandens grav, står det i visen om August»

–        Knut Hamsun, fra «Men livet lever», siste bok i trilogien om August

 
Jeg viser til din kronikk i Dagbladet lørdag 29 mars d.å. Jeg burde antakelig ikke være overrasket, men hver gang leser innlegg om hvordan de rike stjeler fra felleskapet, spør jeg meg selv hvordan det kan ha seg at presumptivt oppegående mennesker, sånne som deg, som i tillegg pretender, gjennom ord og gjerning, og ha et visst intellektuelt nivå, kan så forbausende lite om økonomisk teori? Det du skriver om den skapende produktive kapitalen og hvordan den må deles mellom kapitaleiere og “felleskapet”, både fordi det er rettferdig og mer verdiskapende, er det reneste nonsens. Du finner ikke støtte for dette annet enn hos økonomer som fremdeles skulle ønske at Marx’ teorier ikke, og for lenge siden, var forkastet som vranglære.

Det “felleskapet” du snakker om, og som forutsetter en slags universal og umulig rettferdighet, gjennom skatter, avgifter og omfordeling, ved at de ansatte, altså arbeiderne får sin “rettmessige andel” av verdiskapningen, er den sikreste veien til en bankerott velferdsstat. Derfor er Norge pasienten som venter på oppgjøret med sin egen fordervede livsstil. I mellomtiden gjør vi som alle “misbrukere”; vi lever i fornektelse i.f.t et strukturelt underskudd på statsfinansene på 5%, år etter år, og tror det vil gå bra til slutt. Det er som med saueflokken til August: “Der en farer frem farer alle efter”

La meg dra noen enkle økonomiske sammenhenger for deg, for det tilfelle at du er mottakelig for det. Enkelt sagt forholder det seg slik at jo mer av kapitalen som beholdes hos kapitaleierne, dvs. kapitalistene, jo mer investeres i den skapende produktive kapitalen, og desto høyere blir avkastningen på kapitalen, til det beste for velferdsstaten. M.a.o., jo rikere de forhatte kapitalistene blir, jo mer bruker de på investeringer til masseproduksjon av varer og tjenester, til stadig høyere kvalitet og lavere priser, som kommer massene, dvs. arbeiderne, dvs. velferdsstaten til gode. Det motsatte skjer når skatter og avgifter innkreves, for deretter å omfordeles og gjenbrukes ved å kjøpe nøyaktig de samme varer og tjenester fra det markedet pengene ble tatt fra i første instans; gjennom et ekstremt fordyrende mellomledd, et stadig voksene, umettelig og allmektig byråkrati.

Jeg vet at det er tungt å erkjenne ovennevnte, men det er allikevel et ubestridelig faktum i økonomisk teori. Det er likhets- og felleskapstanken som forkludrer denne økonomiske realiteten. I Norge er vi, fra barnsben av, indoktrinert til å tro at vi kan motbevise økonomiske tyngdelover. Det er den eneste måten å holde liv i livsløgnen om “felleskapet”, “spleiselaget” og den universelle og umulige rettferdigheten vi blir fortalt blir oss til del om vi kjøper ideen om den sosialdemokratiske “velferdsstaten”. Det er et kostbart selvbedrag. “Et hav av sau blev sjømandens grav”

Din manglende kunnskap om økonomiske realiteter stopper imidlertid ikke her. I din iver etter en universal rettferdighet; basert på at alle på et vis tar del i den produktive “skapelsesprosessen”, “hopper du bukk” over den grovt urettferdige og samfunnsmessige kostbare omfordeling av den produktive og skapende kapitalen. Du tar til orde for at arbeiderne, som i henhold til “the law of marginal utility” aldri kan bidra med noe mer enn sitt “arbeide”, allikevel og med (skatte) loven i hånd skal få anledning til å spise av avkastningen på kapitalen de ikke har vært med å bidra til, foruten det arbeide de utfører og lønnes for gjennom det vi i Norge kaller “lønnsdannelsen”. Det du sier er på et vis det samme som å hevde at det var arbeiderne på Rjukan som skapte Norsk Hydro, ikke Sam Eyde; m.a.o. historieforfalskning. Mer alvorlig enn det, er at den modellen du og andre likesinnede sosialdemokrater forfekter, på lengre sikt undergraver den velferdsstaten og den felleskapstanken dere er så opptatt av.

For å få til det “spleiselaget” eller “felleskapet” du snakker om, er vi, som samfunn først nødt til å gjøre en ugjerning. Vi må plyndre den produktive og skapende kapitalen, som ikke er noe annet enn statlig sanksjonert tyveri. Tankegangen er ganske likt en innbruddstyv som begrunner tyveriet med at han skal gi alt tyvgodset til gode formål; derfor kan ugjerningen forsvares. Vi forsvarer en urett med en annen urett. Begrunnelsen er infantil og i beste fall intellektuelt latskap i forhold til “likebehandling av en utført handling”.

Det er denne forskrudde ideen om rettferdighet som kommer til å bli velferdsstatens undergang; alle vil ha og alle tar i et samfunn der våre folkevalgte er best tjent med at alle plyndrer hverandre, slik at den uløselige diskusjonen om hva som er rettferdig kan fortsette i det uendelige. Til slutt går vi konk fordi det ikke er mer produktiv kapital igjen å plyndre. Hvorfor har vi fremdeles denne misforståtte debatten om kapital, produktivitet, og avkastning; selve fundamentet for oppbygging av felles velferd? En nærmere forklaring kan du lese om i min kommende bok “Det store selvbedraget”, kapittel 15 – “Finnes det noen løsning” – vedlagt. Jeg tar med en “teaser” fra innledningen av Kapittel 16, selv om jeg forstår at det er vel dristig å håpe på at du vil kjøpe boken min.

Vedlagt: Kapittel 15 Finnes det noen løsning

Mvh – Hans E. Olav