Til: Amund Djuve m.fl. i Dagens Næringsliv

Til: Tenketanken Civita

Jeg viser til artikler og innlegg i DN om Hellas de siste dagene.

Kan noen av dere begrunne med tall/utregninger hvordan økt skatteinngang, mindre korrupsjon og mindre “svart økonomi” vil kunne bidra til å redde Hellas fra konkurs? Jeg forstår symbolikken, men ikke logikken?

La meg utdype spørsmålet: Statsgjelden er ikke € 320 mrd men € 400 mrd når man tar med Target2. Videre har staten fremtidige forpliktelser. Og i tillegg kommer noen milliarder i ubetalte forfalte regninger. Hvorledes skal en € 180 mrd økonomi (GDP) betjene en cash gjeld på € 400 mrd pluss? Selv med subsidierte renter. Og hvor lenge skal Europeiske skattebetalere måtte subsidiere lån til Hellas?

Sagt på en annen måte: Er vi så dumme at vi tror Hellas kan unngå «konkurs»?

Hva er det egentlige problemet?

For å forstå det anbefaler jeg mitt notat om “Den administrative statens kollaps” på www.rebel-yell.info, se artikkel nedenfor.  Her viser jeg til amerikansk forskning som konkluderer med et inntektstap (målt som en funksjon av BNP) på USD 125.000 hvert år siden 1949 for hver mann, kvinne og barn i USA!

Forstår vi alvoret i hva denne forskningsstudien forteller oss om offentlig virksomheter; lover, regulering og i siste instans skatter og avgifter for å finansiere det hele? Eller er det “politisk umulig” å forstå det?

Er det økte skatter vi setter vår lit til i forsøket på å redde Europa fra økonomisk ruin? Eller er det jakten og beslaget av lovlig opptjente utenlandsformuer som skal redde oss? Er det produktivt og vil det fremme vekst? Og, rettferdiggjør det førstegangsbruk av tvang overfor de som har skapt eiendelene?  Vil det “monne” og hvor lang tid kan vi “kjøpe oss” før vi forstår at også dette er en “dødfødt” løsning?

Sagt på en annen måte: Er vi, alle sammen, så dumme at vi tror at skattelegging av den skapende produktive kapitalen kan føre til noe annet enn stadig mindre velferd, mer fattigdom; til slutt økonomisk kollaps?

Og, om ikke skatter og avgifter virker, er vi, alle sammen, så dumme at vi tror enda mer kreditt, ved å trykke enda mer “lissom-penger” og forgjelde oss til det ugjenkjennelige, skal redde oss?

Og, hva tror dere grunnen er til motviljen mot skatt og stadig mer “svart økonomi”? Er det blitt “flere skurker der ute”? Trenger vi enda mer lover, regler og politiressurser for å få bukt med “styggedommen”? Eller er det andre grunner, kan hende noe fundamentalt galt med hele “modellen”?

Sagt på en annen måte: Er vi så grenseløst naive og dumme som vi gir inntrykk av?

Vedlegger et par notater jeg har skrevet om dette.

The Keynesian Kruganites of Europe – Med noen enkle grafer forklares hva som er problemet

FRL og Europa – Om du er interessert i hvorfor middelklassen blir “skrudd”, les og forstå denne.

Min påstand er at om vi ikke snart får en mer oppegående debatt om disse spørsmålene, men henfaller til den samme infantile diskusjonen om velferd, skatt, svart økonomi, og gjeld, da vil velferdsstaten kollapse av seg selv. Det er bare å se på tallene for å forstå at det er dit vi er på vei. Har dere sett på tallene forresten, f.eks. hvordan vi skal sørge for inndekning av fremtidige pensjonsforpliktelser? Viser ikke allerede tallene at vi er midt inne i et gigantisk Ponzi-scheme, dvs. pyramidespill hvor “siste mann inn” blir sittende med en regning det er umulig å betale? Eller er jeg helt på jordet?

Alt jeg leser og hører fra media, “tenketanker” og akademia tyder på at vi har “stukket hodet så langt ned i den sosialdemokratiske sandkassen” at vi ikke “ser skogen for bare trær”. Vi er blindet av “likhet og omfordeling” og ser ikke at modellen må skrapes, og det fryktelig fort.

Jeg vet at spørsmålet er plagsomt, men spør allikevel: Er det noen av dere som er i stand til gi meg en logisk forklaring på hvorfor skatter og avgifter er noe annet enn moralsk forkastelig og fører til ekstrem negativ verdiskapning for samfunnet?

I forlengelsen av ovennevnte spørsmål: Tror dere på en løsning der skyhøye gjeldsnivåer skal løses med trykking av enda mer gjeld, og at resultatet til slutt kan bli noe annet enn en gigantisk regning for skattebetalerne, dvs. folket, om ikke gjennom skatte-inflasjon, så ved regelrett konfiskasjon av folks sparemidler og en påfølgende økonomisk kollaps?
Nær sagt alt jeg leser og hører tyder på at vi, alle sammen, ikke greier å ta innover oss at hver enkelt av oss kommer til å sitte igjen med regningen for dette gigantiske sosialdemokratiske eksperiment i velferdsbygging med hjelp av skatter, avgifter og gjeld.

Er vi så dumme at vi tror mer av det samme vil fungere, og må vi helt til bunns før vi våkner?

Er du interessert i å lese mer om “Roten til alt ondt”, finner du det her: Roten til alt ondt

Eller du kan kjøpe boken min “Det store selvbedraget” hos http://www.kolofon.no.

God helg!

Hans E.

En ny forskningsrapport fra USA feller en nådeløs dom over skaden offentlig sektor påfører samfunnet.

Produktivitetsutvalget, eller det såkalt «Rattsøutvalget» har kommet med sin første del-rapport. Enkelt sagt skal utvalget utrede følgende kjensgjerning:

Uproduktivitet = negativ verdiskapning = mindre velferdsgoder = dårlig for «deg og meg»

Skal vi tro det som rapporteres i media, blir det med de vanlige intetsigende generaliseringene om effektivisering. Vi skal privatisere litt, og vi skal få bedre styring av offentlige prosesser. Vi selger oss litt ned i statlige virksomheter. Vi sender NAV-sjefen på kurs. Vi sparker ut og erstatter en dårlig leder i helsevesenet med en annen, og vi incentiverer offentlige ansatte med å betale for SATS-medlemskapet deres. Vi gir noen millioner mindre til «Norsk Elgsenter» og litt mer til «Foreningen for støy». Vi skal, med andre ord, stort sett fortsette som før. Vi skal bare sørge for å redusere omfanget av skadevirkningen av en samfunnsmodell som er «utgått på dato». Dersom vi rekker det «før det smeller», nedsetter vi et nytt utvalg om 5 eller 10 år, som bruker 2-3 år på å lage en forbedret «Rattsø-2 rapport». Vi gir professor Rattsø kongens fortjenestemedalje i sølv, slik vi gjorde med «hallodamen» i NRK etter 35 års tro tjeneste i statskanalen. I det hele tatt gjør vi fint lite med roten til uproduktiviteten i samfunnet.

Roten til problemet

Roten til uproduktivitet og negativ verdiskapning er omfordeling av den produktive skapende kapitalen ved hjelp av stadig nye lover, reguleringer og forskrifter. Denne modellen kan bare finne sted i samfunn der den politiske eliten og det statlige byråkratiet utøver stadig mer innflytelse over menneskene og de økonomiske innsatsfaktorene. Statistikk fra OECD viser at offentlig sektor i Norge har vokst fra ca. 29 % i 1960 til i overkant av 50 % i dag, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenlikning er tallet for USA ca. 27 % i 1960 og i underkant av 40 % i dag.

Hvor mye har statlig styring og byråkratiet skadet «velferdsstaten»?

En studie av John W. Dawson og John J. Seater (Federal Regulation and Aggregate Economic Growth) konkluderer med følgende (USA):

Dersom statlig reguleringer hadde forblitt på 1949 nivå ville USAs BNP vært USD 54 trillioner i stedet for USD 16 trillioner. Det betyr at den gjennomsnittlige amerikaner ville hatt USD 125.000 mer hvert år til sparing/forbruk; altså nesten 1 million kroner mer « å leve for» Er det mulig å kalle dette for noe annet enn en fallitterklæring for den offentlige styringen av økonomien, representert ved politikernes og byråkratiets reguleringshelvete.  Dette enorme inntektsgapet på 1 million kroner for hver mann, kvinne og barn, betyr i realiteten økonomiske kollaps for velferdsstaten? Er det rart andelen av mennesker under fattigdomsgrensen aldri har vært større i USA, og at nesten 50 % av alle 25-åringer og 37 % av alle 30-åringer har flyttet hjem til mor og far for å få «tak over hodet». Er det rart at USA har fremtidige udekkede sosiale forpliktelser på over USD 220 trillioner, som aldri vil kunne utbetales? Utviklingen i USA er ikke verre, men ganske lik utviklingen i andre OECD land. Vi er alle, mer eller mindre, «satt under offentlig administrasjon», ledet av en politisk elite, som regulerer, skatter og forgjelder oss til det ugjenkjennelige.

Den Administrative Stat

Denne utviklingen kan best karakteriseres som etableringen av «Den Administrative Stat»; en statsform der innbyggerne, institusjoner, organisasjoner og næringsliv til en hver tid må tilpasse seg politikerens og byråkratiets retningslinjer for å overleve. Grovt sagt kan vi si at de som driver næringsvirksomhet for å tjene til «livets brød», og har opparbeidet stor kompetanse for å skape verdier for seg selv og samfunnet, blir styrt og regulert av de som ikke driver næringsvirksomhet og ikke har kompetanse for å skape verdier.

Det burde være unødvendig å si det men uproduktivitet og negativ verdiskapning er det samme som mindre total velferd. Med andre ord er en offentlig sektor som representerer mer enn 50 % av BNP dobbelt så skadelig for folkets velferd enn en offentlig sektor som representerer 27 % av BNP. Derfor drives Norge med et underskudd på 13-14 % år etter år. Derfor vokser underdekning ift statens fremtidige pensjonsforpliktelser og likner mer og mer på et pyramidespill med «dine og mine» penger. Det er et dobbelt ran; av «deg og meg», men mest av alt av våre barn, barnebarn og oldebarn. Det er like skadelig for offentlige ansatte som ansatte i det private næringsliv. Alle er tapere. Fordi det skjer over lang tid og «i det skjulte» er vi ignorante eller apatiske til det. Vi lar politikerne og byråkratene herse med oss, med trussel om bøter og fengsel om vi ikke innretter oss og «finner vår rettmessige plass» i samfunnet.

Den nye adelen

Når byråkratene ikke administrerer «deg og meg» administrerer de hverandre. Byråkratene utgjør nå 850.000 mennesker (1/3 av den yrkesaktive befolkning). Under de rødgrønne ble det ansatt 300 hver dag. Papirmengden mellom offentlige etater er nå så stor at det i 2013 ble utarbeidet et notat med tittelen «Retningslinjer for retningslinjer». Og nei, dette er ikke en spøk. I klartekst betyr dette at vi har «en hel haug» med mennesker som ikke produserer noe samfunnsnyttig i det hele tatt, men er en direkte belastning for velferdsoppbygging. Politikere og byråkrater betaler ikke skatt overhode fordi inntekten de mottar hver måned er betalt med skattemidler inndrevet under tvang fra «deg og meg».

Siden offentlig sektor i stor grad finansieres av skatter og avgifter, gir dermed konklusjonen seg selv: Den eneste måten å skape bærekraftig velferd, er å avskaffe reguleringsvanviddet, derigjennom redusere det totale skatte- og avgiftstrykket vesentlig. Det betyr vesentlig redusert politisk innflytelse over folket og en utstrakt nedbygging av byråkratiet; ikke «et offentlig rasjonaliseringsutvalg her og et produktivitetsutvalg der, eller enda et utvalg eller kommisjon der borte», men en gjennomgripende storstilet nedbygging av statsforvaltningen; i klartekst en dramatisk reduksjon i politikernes og byråkratiets innflytelse over folket og samfunnsøkonomien.

Hvor mye har dagens innbyggere i Norge tapt på denne modellen?

I Norge har offentlig sektor vokst betydelig mer enn i USA. Nye lover, reguleringer og forskrifter har eksplodert de siste 50-60 årene. Under de rødgrønne ble mer enn 700 nye lover eller reguleringer innført. Derfor drives Norge med et underskudd på ca. 14 %, år etter år, hvilket tilsvarer et strukturelt underskudd på mer enn 5 % av BNP. Pensjonen vi alle tror vi får nyte godt av om 5, 10, 20 år mangler inndekning og likner stadig mer på et luftslott.

Trekker vi parallellen til USA, over, representerer dermed politikermakt og reguleringsvanviddet et inntektstap hvert år på mer enn 1 million kroner for hver mann, kvinne og barn i Norge. Det er fasiten etter 50-60 år med det sosialistiske plyndrer-samfunnet; Den Administrative Stat.

Apati og ansvar

Spørsmålet er hvor lenge vi kan holde på med dette vanvittige sløseriet før vi går tom for penger. Det moralske spørsmålet er hvordan vi forsvarer et system som til de grader ødelegger fremtiden for våre barn, barnebarn og oldebarn?

Et utsultet, forgjeldet og arbeidsløst europeisk folk er i ferd med å innse dette. Når Norge ikke lenger flommer over av oljepenger, vil også vi bli tvunget til å tenke gjennom hva det er vi har holdt på med? Problemet med dette er ikke fremveksten av radikale partier eller ytterliggående miljøer. Det er resultatet. Problemet er fortsatt tro på et feilslått politisk eksperiment; den Administrative Stat og den Europeiske Sosialistiske Føderasjon; et barn født av Europas gammel-sosialister; stort sett byråkrater uten utdannelse eller kompetanse om næringsvirksomhet; kun gode på omfordeling av den skapende produktive kapitalen de har konfiskert fra et stadig synkende antall av verdiskapende mennesker og virksomheter.

Den eneste løsningen

I Norge som i Brussel, må vi frata inkompetente politikere, de fleste av dem uten formell utdannelse eller yrkeserfaring, og byråkrat-pampene, all innflytelse over mellommenneskelig samhandling. Det er til det beste for oss og for dem; for våre barn, barnebarn og oldebarn. Vi må beskytte inkompetente politikere og byråkrater fra «seg selv». Vi må avskaffe «retningslinjer for retningslinjer» ved å gi byråkratene friheten tilbake, slik at de kan bidra til velferdsoppbyggingen de selv ønsker å nyte godt av. Vi må av-administrere de, så vel i kommunen som i staten, slik at de i stedet kan bidra til verdiskapningen i samfunnet. Fakta viser at nåværende modell, Den Administrative Stat, fører til moralsk, sosialt, rettslig og økonomisk forfall, til slutt permanent ruin.

DET FINNES INGEN ANNEN LØSNING.