En ny forskningsrapport fra USA feller en nådeløs dom over skaden offentlig sektor påfører samfunnet.

Produktivitetsutvalget, eller det såkalt «Rattsøutvalget» har kommet med sin første del-rapport. Enkelt sagt skal utvalget utrede følgende kjensgjerning:

Uproduktivitet = negativ verdiskapning = mindre velferdsgoder = dårlig for «deg og meg»

Skal vi tro det som rapporteres i media, blir det med de vanlige intetsigende generaliseringene om effektivisering. Vi skal privatisere litt, og vi skal få bedre styring av offentlige prosesser. Vi selger oss litt ned i statlige virksomheter. Vi sender NAV-sjefen på kurs. Vi sparker ut og erstatter en dårlig leder i helsevesenet med en annen, og vi incentiverer offentlige ansatte med å betale for SATS-medlemskapet deres. Vi gir noen millioner mindre til «Norsk Elgsenter» og litt mer til «Foreningen for støy». Vi skal, med andre ord, stort sett fortsette som før. Vi skal bare sørge for å redusere omfanget av skadevirkningen av en samfunnsmodell som er «utgått på dato». Dersom vi rekker det «før det smeller», nedsetter vi et nytt utvalg om 5 eller 10 år, som bruker 2-3 år på å lage en forbedret «Rattsø-2 rapport». Vi gir professor Rattsø kongens fortjenestemedalje i sølv, slik vi gjorde med «hallodamen» i NRK etter 35 års tro tjeneste i statskanalen. I det hele tatt gjør vi fint lite med roten til uproduktiviteten i samfunnet.

Roten til problemet

Roten til uproduktivitet og negativ verdiskapning er omfordeling av den produktive skapende kapitalen ved hjelp av stadig nye lover, reguleringer og forskrifter. Denne modellen kan bare finne sted i samfunn der den politiske eliten og det statlige byråkratiet utøver stadig mer innflytelse over menneskene og de økonomiske innsatsfaktorene. Statistikk fra OECD viser at offentlig sektor i Norge har vokst fra ca. 29 % i 1960 til i overkant av 50 % i dag, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenlikning er tallet for USA ca. 27 % i 1960 og i underkant av 40 % i dag.

Hvor mye har statlig styring og byråkratiet skadet «velferdsstaten»?

En studie av John W. Dawson og John J. Seater (Federal Regulation and Aggregate Economic Growth) konkluderer med følgende (USA):

Dersom statlig reguleringer hadde forblitt på 1949 nivå ville USAs BNP vært USD 54 trillioner i stedet for USD 16 trillioner. Det betyr at den gjennomsnittlige amerikaner ville hatt USD 125.000 mer hvert år til sparing/forbruk; altså nesten 1 million kroner mer « å leve for» Er det mulig å kalle dette for noe annet enn en fallitterklæring for den offentlige styringen av økonomien, representert ved politikernes og byråkratiets reguleringshelvete.  Dette enorme inntektsgapet på 1 million kroner for hver mann, kvinne og barn, betyr i realiteten økonomiske kollaps for velferdsstaten? Er det rart andelen av mennesker under fattigdomsgrensen aldri har vært større i USA, og at nesten 50 % av alle 25-åringer og 37 % av alle 30-åringer har flyttet hjem til mor og far for å få «tak over hodet». Er det rart at USA har fremtidige udekkede sosiale forpliktelser på over USD 220 trillioner, som aldri vil kunne utbetales? Utviklingen i USA er ikke verre, men ganske lik utviklingen i andre OECD land. Vi er alle, mer eller mindre, «satt under offentlig administrasjon», ledet av en politisk elite, som regulerer, skatter og forgjelder oss til det ugjenkjennelige.

Den Administrative Stat

Denne utviklingen kan best karakteriseres som etableringen av «Den Administrative Stat»; en statsform der innbyggerne, institusjoner, organisasjoner og næringsliv til en hver tid må tilpasse seg politikerens og byråkratiets retningslinjer for å overleve. Grovt sagt kan vi si at de som driver næringsvirksomhet for å tjene til «livets brød», og har opparbeidet stor kompetanse for å skape verdier for seg selv og samfunnet, blir styrt og regulert av de som ikke driver næringsvirksomhet og ikke har kompetanse for å skape verdier.

Det burde være unødvendig å si det men uproduktivitet og negativ verdiskapning er det samme som mindre total velferd. Med andre ord er en offentlig sektor som representerer mer enn 50 % av BNP dobbelt så skadelig for folkets velferd enn en offentlig sektor som representerer 27 % av BNP. Derfor drives Norge med et underskudd på 13-14 % år etter år. Derfor vokser underdekning ift statens fremtidige pensjonsforpliktelser og likner mer og mer på et pyramidespill med «dine og mine» penger. Det er et dobbelt ran; av «deg og meg», men mest av alt av våre barn, barnebarn og oldebarn. Det er like skadelig for offentlige ansatte som ansatte i det private næringsliv. Alle er tapere. Fordi det skjer over lang tid og «i det skjulte» er vi ignorante eller apatiske til det. Vi lar politikerne og byråkratene herse med oss, med trussel om bøter og fengsel om vi ikke innretter oss og «finner vår rettmessige plass» i samfunnet.

Den nye adelen

Når byråkratene ikke administrerer «deg og meg» administrerer de hverandre. Byråkratene utgjør nå 850.000 mennesker (1/3 av den yrkesaktive befolkning). Under de rødgrønne ble det ansatt 300 hver dag. Papirmengden mellom offentlige etater er nå så stor at det i 2013 ble utarbeidet et notat med tittelen «Retningslinjer for retningslinjer». Og nei, dette er ikke en spøk. I klartekst betyr dette at vi har «en hel haug» med mennesker som ikke produserer noe samfunnsnyttig i det hele tatt, men er en direkte belastning for velferdsoppbygging. Politikere og byråkrater betaler ikke skatt overhode fordi inntekten de mottar hver måned er betalt med skattemidler inndrevet under tvang fra «deg og meg».

Siden offentlig sektor i stor grad finansieres av skatter og avgifter, gir dermed konklusjonen seg selv: Den eneste måten å skape bærekraftig velferd, er å avskaffe reguleringsvanviddet, derigjennom redusere det totale skatte- og avgiftstrykket vesentlig. Det betyr vesentlig redusert politisk innflytelse over folket og en utstrakt nedbygging av byråkratiet; ikke «et offentlig rasjonaliseringsutvalg her og et produktivitetsutvalg der, eller enda et utvalg eller kommisjon der borte», men en gjennomgripende storstilet nedbygging av statsforvaltningen; i klartekst en dramatisk reduksjon i politikernes og byråkratiets innflytelse over folket og samfunnsøkonomien.

Hvor mye har dagens innbyggere i Norge tapt på denne modellen?

I Norge har offentlig sektor vokst betydelig mer enn i USA. Nye lover, reguleringer og forskrifter har eksplodert de siste 50-60 årene. Under de rødgrønne ble mer enn 700 nye lover eller reguleringer innført. Derfor drives Norge med et underskudd på ca. 14 %, år etter år, hvilket tilsvarer et strukturelt underskudd på mer enn 5 % av BNP. Pensjonen vi alle tror vi får nyte godt av om 5, 10, 20 år mangler inndekning og likner stadig mer på et luftslott.

Trekker vi parallellen til USA, over, representerer dermed politikermakt og reguleringsvanviddet et inntektstap hvert år på mer enn 1 million kroner for hver mann, kvinne og barn i Norge. Det er fasiten etter 50-60 år med det sosialistiske plyndrer-samfunnet; Den Administrative Stat.

Apati og ansvar

Spørsmålet er hvor lenge vi kan holde på med dette vanvittige sløseriet før vi går tom for penger. Det moralske spørsmålet er hvordan vi forsvarer et system som til de grader ødelegger fremtiden for våre barn, barnebarn og oldebarn?

Et utsultet, forgjeldet og arbeidsløst europeisk folk er i ferd med å innse dette. Når Norge ikke lenger flommer over av oljepenger, vil også vi bli tvunget til å tenke gjennom hva det er vi har holdt på med? Problemet med dette er ikke fremveksten av radikale partier eller ytterliggående miljøer. Det er resultatet. Problemet er fortsatt tro på et feilslått politisk eksperiment; den Administrative Stat og den Europeiske Sosialistiske Føderasjon; et barn født av Europas gammel-sosialister; stort sett byråkrater uten utdannelse eller kompetanse om næringsvirksomhet; kun gode på omfordeling av den skapende produktive kapitalen de har konfiskert fra et stadig synkende antall av verdiskapende mennesker og virksomheter.

Den eneste løsningen

I Norge som i Brussel, må vi frata inkompetente politikere, de fleste av dem uten formell utdannelse eller yrkeserfaring, og byråkrat-pampene, all innflytelse over mellommenneskelig samhandling. Det er til det beste for oss og for dem; for våre barn, barnebarn og oldebarn. Vi må beskytte inkompetente politikere og byråkrater fra «seg selv». Vi må avskaffe «retningslinjer for retningslinjer» ved å gi byråkratene friheten tilbake, slik at de kan bidra til velferdsoppbyggingen de selv ønsker å nyte godt av. Vi må av-administrere de, så vel i kommunen som i staten, slik at de i stedet kan bidra til verdiskapningen i samfunnet. Fakta viser at nåværende modell, Den Administrative Stat, fører til moralsk, sosialt, rettslig og økonomisk forfall, til slutt permanent ruin.

DET FINNES INGEN ANNEN LØSNING.