Her kan du blant annet lese mine innlegg om hvordan statsmakt ødelegger og korrumperer samfunnet; sosialt og økonomisk. Klikk på lenken eller “scroll” nedover.

Hva er det som har fått oss til å tro at dersom du eller jeg ansetter en idiot til å holde en pistol mot en produktiv persons hode, med det formål å tvinge denne personen til å arbeide, for deretter å beholde lønnen hans, så vil det bidra til en bærekraftig økonomi?  Hva ville skjedd om du eller jeg forsøkte oss på noe sånt? Blir det plutselig mer bærekraftig og akseptabelt fordi det er Staten som gjør det?

Ineptokrati

Grunnloven – et nasjonalt klenodium

LENGE LEVE INEPTOKRATIET

Ineptocracy: A system of government where the least capable to lead are elected by the least capable of producing, and where the members of society least likely to sustain themselves or succeed, are rewarded with goods and services paid for by the confiscated wealth of a diminishing number of producers. 

Dette er en god beskrivelse av den sosialdemokratiske samfunnsmodellen vi har i Norge, og i de fleste vestlige demokratier, hvor Staten opptrer som «den store fiksjon gjennom hvilken alle streber etter et levebrød på bekostning av alle andre» (F. Bastiat). Legalisert plyndring er selve fundamentet i den moderne velferdsstaten, uriktig omtalt som «nødvendig omfordeling av samfunnets ressurser».

I Finansavisen 16. januar kom finansministeren med uttalelser som støtter mitt syn om at Staten i lang tid har plyndret den produktive kapitalen, og at resultatet er en ødelagt samfunnsøkonomi og et overdimensjonert statsapparat fullstendig ute av kontroll. Det Johnsen egentlig sier er:

• – At vi har en kostnadsutfordring i norsk økonomi (les: ute av kontroll)
• – At det er umulig å måle produktiviteten i offentlig sektor (les: systemsvikt)
• – At oljepengene er brukt til å ansette folk i offentlig sektor og at det er et politisk valg for å skape et samfunn av bedre kvalitet (les: plyndring av produktiv kapital)
• – At Stortinget i 2005 besluttet at det ikke er nødvendig å sikre tilstrekkelig inndekning for fremtidige pensjoner (les: pyramidespill om fremtidige pensjoner – Ponzi scheme)
• – At den norske velferdsstaten i dag går med et underskudd som uten betydelige effektivitetsendringer tilsvarer 8-9 % i økte skatteinntekter (les: fallitterklæring)

Du må tro på Julenissen for å tro på de effektivitetsendringer Johnsen snakker om. Systemsvikten som bl.a. Gjørv-utvalget påpeker i sin rapport, er nærmest total i offentlig sektor. Det «fine» i følge Johnsen, er at dette er et bevisst valg som har gjort det mulig å ha 840 000 ansatte i offentlig sektor, som representerer 1/3 av de sysselsatte i landet, og vesentlig mer enn i Sverige. Og det ansettes 300 nye byråkrater hver eneste måned. «En helt bevisst politikk», sier Johnsen. Han forsøker ikke en gang å påstå at han var «utilregnelig i gjerningsøyeblikket». Ineptokrati på høyt nivå!

Når finansministeren uttaler seg om hvor ille det står til, burde man forvente at han sier noe konkret om hvordan vi kommer oss ut av uføret. Det gjør Johnsen imidlertid ikke. Skal vi dømme etter svaret hans, når det gjelder de 414 milliardene, som er opptjente rettigheter i Statens pensjonskasse, men som ikke er fullfinansiert, er det all grunn til bekymring: «Det er opp til fremtidige politikere om de vil åpne den boksen», svarer Johnsen. Med andre ord har Johnsen vært med på å innføre et pyramidespill (Johnsen var leder av Pensjonsutvalget), som han nå fraskriver seg ansvaret for. Mon tro om Johnsen og resten av våre folkevalgte fraskriver seg ansvaret for sammenbruddet i den sosialdemokratiske samfunnsmodellen?

Det haster med en debatt om hvordan vi bruker den produktive kapitalen, og hvor ødeleggende et ufattelig stort statsapparat, finansiert med stadig økende skatter, er for vår «felles velferd». Det har aldri vært slik at skatter og avgifter «bygger velferd». Det motsatte er tilfellet. Skatter og avgifter forkrøpler produktivitet og økonomisk vekst i stedet for å stimulere det, fordi skatter og avgifter fratar (produktive) mennesker og bedrifter ressurser som de ellers ville brukt på en annen og bedre måte, dvs. til å øke samfunnets produksjonsfaktorer, og dermed bidra til økt vekst og velstand for hele befolkningen. Staten plyndrer produktiv kapital gjennom å kreve skatter og avgifter for å tilfredsstille sitt endeløse behov, for å holde liv i et uproduktivt og ineffektivt statsapparat.

Hva er det som har fått oss til å tro at dersom du eller jeg ansetter en idiot til å holde en pistol mot en produktiv persons hode, med det formål å tvinge denne personen til å arbeide, for deretter å beholde lønnen hans, vil det bidra til en bærekraftig økonomi?  Hva ville skjedd om du eller jeg forsøkte oss på noe sånt? Blir det plutselig mer bærekraftig og akseptabelt fordi det er Staten som gjør det? Gjennom sine uttalelser til Finansavisen den 16. januar, har finansministeren gitt oss svaret; Det er, på sikt, en dødfødt modell. Lenge leve ineptokratiet! 

Heo/16.01.2013

Grunnloven – et nasjonalt klenodium

«En grunnlov verdt å feire» uttaler stortingspresident Dag Terje Andersen i en kronikk om grunnlovens 200-års jubileum i 2014. Etter feiringen bør imidlertid grunnloven få plass på historisk museum. Den er, om mulig, mer ugyldig i dag enn den var i 1814.

På stortingets hjemmeside bekreftes at det var den «norske eliten med den danske regenten, prins Christian Fredrik» som hadde regien i 1814 og som bestemte premissene for og i forhandlingene på Eidsvold. Utvelgelsen av Riksforsamlingen hadde veldig lite med «folkedemokrati» å gjøre. Gjennom en udemokratisk og strengt politisk, religiøs og «kongevennlig» prosedyre ble 57 embedsmenn, 37 bønder, 13 kjøpmenn, og 5 godseiere valgt som representanter til Riksforsamlingen. Ingen representanter fra Nord Norge deltok. Grunnlovens utforming og selvstendighetsspørsmålet «kokte ned» til et kompromiss mellom ulike interesser innad i «den norske eliten» (unionspartiet og selvstendighetspartiet), som stemte over og vedtok grunnloven. I et land med 900.000 innbyggere hadde folket ingen innflytelse og deltok heller ikke i noen avstemning.

Ståle Dyrvik, professor i historie og medforfatter til Aschehougs Norgeshistorie oppsummerer det med at «den lille, men handlekraftige norske embetsstanden skaffet seg en enestående mulighet for politisk innflytelse. Den fulgte Kristian Fredriks kallelse i 1814, og utformet et politisk system med nøkkelrolle for seg selv.».

Det viktige spørsmålet om grunnlover i sin alminnelighet er imidlertid ikke hvordan og hvorfor de opprettes, men hvorfor de forutsettes å ha så stor innflytelse eller autoritet? Alternativene synes å være følgende: Enten er en grunnlov en bindende avtale mellom en gruppe mennesker om en spesiell styreform, eller den er bindende men ikke nedfelt i en avtale. Dersom det er en bindende avtale er grunnlover i sin alminnelighet enten eksplisitte eller implisitte avtaler.

Grunnlover beskrives gjerne som en frivillig assosiasjon av individer; en slags mellom-folkelig pakt hvor innbyggerne frivillig styres av bestemte lover og regler for et udefinert «felles gode».  En bindende avtale krever imidlertid et minimum av forutsetninger, først og fremst tilbud og aksept. Videre må avtalen kommuniseres tydelig mellom partene, og inneholde en beskrivelse av ansvarsforhold og forpliktelser for avtalepartene. Dersom grunnlover skal oppfattes som avtaler er det betimelig å spørre hva som i så tilfelle utgjør tilbudet, hva utgjør aksepten (eller avslaget), hvem er tilbyder, hvem aksepterer, hva er det de er enige om, hvem er inkludert eller ekskludert fra avtalens rekkevidde, og hvor lenge gjelder avtalen for?

For at en grunnlov skal ha rettslig legitimitet må den på en eller annen måte kunne oppfattes som en kontrakt, men siden den ikke tilfredsstiller helt nødvendige kontraktsrettslige kriterier mangler den en hver formel legitimitet; den har ingen iboende autoritet og pålegger ingen holdbare forpliktelser overfor dagens befolkning. Det er kun de 112 medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvold, som med rette kan sies å være bundet av den. Ingen andre ble forespurt og ingen andre ga sin eksplisitte tilslutning.

Fordi det ikke foreligger noe beviselig samtykke eller eksplisitt avtale med befolkningen vil mange som baserer seg på dens autoritet, f.eks statsforvaltningen og domstolene, hevde at grunnlovens legitimitet og autoritet bygger på en implisitt og stilltiende aksept (fra folket). De vanligste argumentene er at man har opphold i landet, mottar godtgjørelser, eller at man betaler skatter. En slik tilnærming ignorer alle forutsetninger for en kontraktsrettslig bindende avtale. I de fleste rettsstater er det slik at man ikke kan inngå avtaler om vesentlige forhold uten å definere helt eksplisitt hvilke forpliktelser man påtar seg og hvilke ytelser man får i retur. Og viktigst av alt må det være avtalefrihet. At det å bo i eller å la være å forlate landet innebærer en implisitt og stilltiende aksept til å adlyde grunnloven er en feilaktig forutsetning. Filosofen David Hume sammenliknet dette med en person som blir tatt om bord i et skip mot sin vilje og får beskjed om at han kan velge mellom å adlyde kapteinen eller hoppe over bord. Siden skatter er obligatoriske og innkreves ved tvang faller de inn i samme kategori. At samtykke fra en majoritet av befolkningen skal være bindende for mindretallet er også grunnleggende udemokratisk, selv om det syndes mot dette viktige prinsipp ganske ofte i såkalte «representative demokratier», hvor av Norge er ett sådan.

Som et rettslig bindende dokument for befolkningen var grunnloven «dødfødt» allerede i 1814, Grunnloven forplikter ingen og de som hevder å handle med legitimitet og autoritet med støtte i grunnloven handler uten legitimitet eller autoritet overhode. Det er opp til hver enkelt av oss om vi ønsker å undertegne grunnloven og etterleve den sammen med andre likesinnede, forutsetningsvis at de som ikke ønsker å delta får anledning til å være i fred ved å innrette sine liv slik de selv ønsker.

Heo – februar 2013