Med noen hederlige unntak, s.s. Dagens Næringsliv (til tider), befinner norsk presse seg godt innenfor rammen av det konforme sosialdemokrati. Den fjerde statsmakt er flink til å kritisere og omtale kritikkverdige forhold og hendelser, bevare meg vel, men det skjer, antakelig ubevisst, innenfor kjente og trygge “sosialdemokratiske” rammer. Det er godt å være norsk, og kritikk av velferdsstaten må for all del ikke rokke ved vårt felles syn om den konforme staten som noe trygt og godt for “felleskapet”. Derfor dekkes “Øygaard-saken” “live” på riksdekkende tv-kanaler, og side opp-side ned i avisene, mens verdenshendelser og tragedier som utspiller seg på den internasjonale arena, til nød får ett minutt på dagsrevyen, mens utenriks-jounalistene stort sett driver med “klipp og lim” fra utenlandske aviser og medier. Dybde-journalistikk er mangelvare i jakten på den norske leseren, som stort sett heller vil lese eller se siste nytt fra “Farmen” eller “Paradise hotel” enn å se eller lese om Eurokrisen og mennesker som sulter “rett utenfor våre egen stuedør”. Det er godt å være norsk, og vi er “oss selv nok” i de fleste sammenhenger.

Det er dessuten overvekt av venstrevridde journalister, og det fremstår som et paradoks at en liten venstrevridd presse, som knapt nok representerer mer enn noen få prosentpoeng av de politiske understrømninger i befolkningen, får så stort spillerom i den offentlige debatten. Sammen med våre folkevalgte representerer de fleste av dem det jeg kaller “Det konforme sosialdemokratiske sirkus”; en slags uhellig allianse av politikere og journalsiter, hvor begge parter opptrer noenlunde samstemt, dog med “meningers mot” må vite, i en myriade av overfladiske “talkshows” der konformiteten aldri blir satt på noen alvorlige prøver. De er som sirkushester i manesjen, veldresserte og med et godt blikk for applausen fra publikum, og sier ikke nei takk til en øl eller to i godt lag på Tostrupkjelleren, ei heller til en middag på slottet. Der skåler selv Audun Lysbakken med kongen. Revolusjonen er glemt for kvelden i det sosialdemokratiske konforme og trygge Norge. Det er godt nok, og mer enn nok, å være norsk, rett og slett.

Den mest samfunnskritiske og samtidig mest konforme er antakelig Harald Stanghelle, som med sine velfunderte analyser om arbeiderklassen, borgerskapet og “det gode samfunn”gir oss alle sammen viktige rettesnorer; politisk korrekt retorikk og symbolikk. Stanghelle er “overlæreren” eller “rektoren”, som med tilstrekkelig landsfaderlig omsorg og moralsk innsikt, leder oss alle gjennom vanskelig spørsmål om “rikets tilstand”, det være seg kongelighet, åndelighet, lovlighet, eller andre ting vi ikke helt forstår, og hvor Stanghelle’s perspektivanalyser kan hjelpe oss “inn på den smale (konforme) sti”. Det er vanskelig å tenke på Stanghelle, uten at jeg ser for meg Ellsworth Toohey i Ayn Rands roman “The Fountainhead”. Akkurat som Toohey hører folket på Stanghelle når han snakker, og akkurat som Toohey har Stanghelle tilstrekkelig intellektuell og retorisk kraft til å påvirke og forme sitt publikum. I det konforme sosialdemokratiet Norge, er det vanskelig ikke å like Stanghelle. Uten at det betyr noe fra eller til for Stanghelle, liker jeg han godt. Det er det konforme og ukritiske “systemet” han er en eksponent for som er problemet.

Når det gjelder pressens “uavhengighet” og rollen som “den fjerde statsmakt” kan det være nyttig med noen ord fra tidligere redaktør i New York Times, John Swinton, som en gang på 1880-tallet, uttalte følgende under en pressemiddag hvor han var tildelt en ærespris for god journalsitikk:

“There is no such thing, at this date of the world’s history, in America, as an independent press. You know it and I know it.

There is not one of you who dares to write your honest opinions, and if you did, you know beforehand that it would never appear in print. I am paid weekly for keeping my honest opinion out of the paper I am connected with. Others of you are paid similar salaries for similar things, and any of you who would be so foolish as to write honest opinions would be out on the streets looking for another job. If I allowed my honest opinions to appear in one issue of my paper, before twenty-four hours my occupation would be gone.

The business of the journalists is to destroy the truth, to lie outright, to pervert, to vilify, to fawn at the feet of mammon, and to sell his country and his race for his daily bread. You know it and I know it, and what folly is this toasting an independent press?

We are the tools and vassals of rich men behind the scenes. We are the jumping jacks, they pull the strings and we dance. Our talents, our possibilities and our lives are all the property of other men. We are intellectual prostitutes.”

Det er sikkert mulig at tingene har forandret seg siden 1880-tallet, men en virkelig fri og uavhengig presse………..”Give me a break”.